Vi kjenner gjerne igjen en sirkel når vi ser den, men de fleste vet mindre om hvordan sirkularitet i praksis fungerer som en forretningsmodell. Denne forståelsen er avgjørende dersom norsk økonomi skal gå fra å være forsvinnende 2,4% sirkulær, til å realisere det ubrukte potensialet som er 20 ganger dette tallet.
Sirkularitet handler om å slanke, bremse og lukke ressursbruket. Ved slanking sørger vi for mindre bruk av jomfruelige materialer, uten at det forringer verdien av det vi lager. Ved bremsing forlenger vi levetiden, være seg av en tjeneste, produkt eller et annet uunnværlig element i en verdikjede. Ved lukking er det mulig å fornye materialene til å gå en ny, fullverdig runde i verdikjeden fremfor at de forsvinner ut og enten nedgraderes eller blir til avfall. Sirkularitet er med andre ord svaret på flere av verdens største utfordringer. Spesifikt de som har knapphet på ressurser, utarming av økosystemer og forsøpling i sin kjerne.
235 millioner tonn materialer – metall, fossilt brensel, biomasse og mineraler – mater for øyeblikket våre årlige samfunnsbehov. 97,6% av disse går aldri tilbake i verdikjeden de ble hentet ut til, og dermed heller ikke til en fortsatt levende økonomi. Tross tallets mørke natur representerer det også et stort mulighetsrom. I følge Circularity Gap Report kan vi med riktige prioriteringer, omstruktureringer og investeringer kutte landets karbonavtrykk med 63%, som gir en 45,8% sirkulær norsk økonomi. Og dette er kun gitt dagens forutsetninger.
Sirkularitetshierarkiet
Så: hvor begynner vi, dersom vi på kort tid skal bli 45,8% sirkulære? Per i dag omgis vi av den lineære økonomien. En «ta-bruk-kast» modell som tok mang en nasjon ut av økonomisk krise på 70-tallet, inkludert Norge. Det er derfor, forståelig nok, vanskelig for mange å forestille seg et nytt system for design, produksjon og gjenbruk.
Vi må radikalt endre måten vi designer og drifter all forretning i en sirkulær verden, som bør være vårt kollektive ambisjonsnivå. Et slikt scenario vil fortsatt mettede behov, men med langt mindre belastning for planeten og miljøet rundt oss.
Som individer må vi gjøre en omstilling selv. Fra eksempelvis bruk og kast til en «reparasjon først» mentalitet. Den største endringen må produsenter av varer og tjenester gjøre, for eksempel fra «produkt som gode» til «produkt som tjeneste». Fra et myndighetsperspektiv må det gjøres lettere og økonomisk gunstigere for bedrifter som mennesker å være sirkulære fremfor ikke-sirkulære.
Vi må også belønne de modellene som i størst mulig grad sikrer at vi beholder verdien av det som er produsert. Det finnes nemlig flere nivåer av sirkularitet, eller bedre sagt: det finnes flere nivåer av hvordan å gjenvinne selve verdien av en verdikjede.
Modellen bygger på Ellen MacArthur Foundation, Circular economy systems diagram (Februar 2019)
Resirkulering fungerer svært godt for enkelte verdikjeder. Typisk de som rendyrker ett materiale, så nøye produsert og returnert at det kan gjenvinnes. Eksempelvis brusbokser i aluminium, husholdningsglass, eller drikkeflasker i plast. Norsk Gjenvinning har utviklet et velfungerende system for kildesortering og følgelig resirkulering. Likevel: vi løser ikke overforbruk av ressurser med resirkulering alene. Resirkulering ligger nederst i hierarkiet ovenfor, som viser de ulike nivåene en kan beholde verdien i sin egen verdikjede (fremfor å miste den, som er tilfellet for den lineære motsatsen). Over resirkulering finner vi redesign, renovering eller reparasjon, og gjenbruk. Med hvert nivå følger noen klare forutsetninger. Redesign forutsetter at man jobber med en type materiale som kan omformes uten at det fører til ytterligere større belastning på omgivelsene. Enkelte materialer frigjør toksiner ved bearbeidelse, i tillegg til at prosessen er energikrevende. Man må dermed tenke helhetlig på en slik tilnærming til sirkularitet, og være sikre på at man bidrar mer positivt enn negativt til det totale avtrykket. Generelt bør vi sikte så høyt som mulig i hierarkiet når vi utvikler nye produkter og tjenester.
Reparasjon er ikke mulig om produktet ikke er designet for det. Det meste av forbrukerteknologi er et godt eksempel på dette: produktene er produsert for salg og bruk, og videre omstendelige eller umulige å reparere. Sykler er et eksempel på det motsatte: stort sett alle deler kan byttes ut. Vi kan beholde en sykkel livet ut om den pleies og repareres, og selv ved vår endte livssyklus kan den gis eller selges videre.
Gjenbruk forutsetter en viss kvalitet på materialet. Teglstein er for eksempel et svært robust og brannsikkert leiremateriale som kan gjenbrukes direkte fra en nedbrutt byggfasade. Tekstiler med blandingsmaterialer og dårlig søm er derimot uegnet for verken flere eiere eller særlig mange bruk.
Vi er derfor til syvende og sist avhengige av å designe for sirkularitet. Som konsekvens passer ofte ikke eksisterende forretningsmodeller, produkter og tjenester inn i en sirkulær verdikjede. Det er altså en krevende og noe kronglete omstilling vi skal gjennom.
Utfordringer
Erfaringen vår viser at sirkulær forretning er vanskelig, være seg i en i utgangspunktet lineær bedrift eller som oppstartsselskap i en overordnet lineær økonomi. Parkdressen, selskapet vi i partnerskap med Henrik Hojem har startet, leier ut parkdresser til barn på barnehagealder. Både selve parkdressene og forretningsmodellen er designet for gjenbruk. Når parkdressen er "brukt opp" av flere familier går materialet til resirkulering, for så å bli et råmateriale brukt i et annet produkt. For tekstilbransjen betyr Parkdressens modell et lavere co2-avtrykk. For familiene betyr dette at man kan spare penger på å kjøpe ny dress hver gang den slites ut eller oftere: blir for liten. Selskapet bruker riktignok opp til tre ganger så mye på materialer og tekstiler per dress som de største kommersielle parkdresstilbyderne. Høy kvalitet koster. En kjent utfordring i sirkulære forretningsmodeller. Men, til gjengjeld kan Parkdressens produkt benyttes i minst tre sesonger hos tre forskjellige familier, fremfor typisk én fra en lineær produsent.
På(fyll), selskapet vi i partnerskap med Bakken & Bæck og Orkla har startet, tilbyr svanemerket påfyll av husholdningsprodukter i standardiserte beholdere som leveres hjem på døren, for å så returneres for påfyll igjen fra samme dørstokk. Beholderne i resirkulert plast kan brukes minst ti ganger før den resirkuleres hos produsenten igjen. På(fyll) lukker således verdikjeden til emballasjen som følger med denne type bruksvarer. Ikke uten utfordringer det heller. Folk flest kan ikke forventes å forstå det totale ressursbildet som inngår i På(fyll) kontra det vante og engangsbrukbare alternativet. Derfor må På(fyll) som tjeneste gjøres så enkel som overhodet mulig å benytte seg av. Like enkelt, om ikke enklere, enn å kjøpe en ny såpedispenser, eller refillprodukter på matbutikken. Får vi til det, viser vår innsikt at mennesker som velger På(fyll) fremfor produkter i samme kategori med engangsemballasje reduserer klimaeffekten med hele 65-80%, og miljøbelastningen med minst 80%. Selv om inngangskostnaden til sirkulære forretningsmodeller som Parkdressen og På(fyll) fremstår høye, er avkastningen beviselig større for både mennesker og miljøet, og derfor også selskapene. Men, sirkularitet er utvilsomt krevende å få til i en allerede lineær forretningsmodell. Sirkularitetens suksess hviler på realistiske forventninger og målsetninger til hvordan ens bransje, tjeneste eller produkt og valgte forretningsmodell kan bli sirkulær. Kan det du arbeider med, eller vil arbeide med, resirkuleres, redesignes, repareres, eller gjenbrukes? Kanskje litt av alt for et minimalt avtrykk, og en maksimalt motstandsdyktig sirkel.
Vil du vite mer?
Kontakt Eirik Langås
Strategisk rådgiver og ekspert på sirkulære forretningsmodeller i Æra