Hvordan kan norsk matproduksjon bidra til å løse flere av de største krisene i vår tid?
På pressekonferansen som innledet klimatoppmøtet i Sharm-El-Sheik minnet FNs generalsekretær Antonio Guterras om at kampen mot klimaendringene handler om å unngå en ‘raging food catastrophe’. Ikke i en fjern framtid, men allerede i år.
Sult vil prege store deler av verden i 2023. Fra Madagaskar til Afghanistan, og Haiti til Ukraina. Klimaendringer, COVID, krig og konflikt sammen med økte kostnader har skjøvet 828 millioner mennesker ut i kritisk mangel på ernæring. Her i matsikkerhetens trygge svøpe er det lett å ta for gitt det disse menneskene vet så alt for godt: uten mat stopper alt opp.
Klimaendringene gjør det mer utfordrende å produsere mat i alle land. Endrede nedbørsmønster, sesongvariasjoner og ekstremvær gjør forutsetningene for jordbruk mer uforutsigbare. Et varmere og surere hav rammer også fiskeri og havbruk. Klimaendringene truer også vår matsikkerhet.
For det nordiske matsystemet er grenseoverskridende. Det vil si, vi er avhengig av import av mat, fôr og andre innsatsfaktorer. Hele 50 prosent av åkerjorda som brukes til «nordisk matkonsum» ligger utenfor Norden. Også 90 prosent av vannforbruket som går med til vårt matkonsum skjer utenfor Norden, samtidig som store deler av verden står overfor en akutt trussel om vannmangel ettersom temperaturene øker. Så mye som 50 prosent av klimagassutslippene knyttet til matforbruket vårt skjer utenfor Norden. Dette gjør oss Nordmenn både sårbare og ansvarlige for klimaendringene. Vi har god grunn til bekymring.
Lenger vekstsesong
Bildet er likevel ikke bekmørkt for det norske landbruket. Tross et våtere og villere klima, så blir det også varmere – noe som medfører at vekstsesongen blir lenger. I deler av landet forlenges den med en hel måned.
Matsikkerhet handler om at alle mennesker til enhver tid skal ha fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat. Heldigvis er det som er bra for vår matsikkerhet også bra for verden. Dersom vi produserer mer mat på norske ressurser, etter regenerative prinsipper, kan vi sikre matsikkerhet i Norge og samtidig legge mindre beslag på andres matressurser.
Hvordan får vi til dette i praksis?
Det norske matsystemet er nemlig ikke fritt for utfordringer. Særlig er økonomien til dem som produsenter lite bærekraftig. Hvert år legges det ned mang ett gårdsbruk. I 2021 la hele 283 gårdsbruk ned driften, ifølge Landbruksdirektoratet. Pilene peker feil vei.
Skal vi klare å øke norsk matsikkerhet trenger vi flere bønder med på laget – ikke færre. Da må det bli mer lønnsomt for bonden å produsere mat.
Gamle myter
Til tross for mye oppmerksomhet rundt Bondeopprøret og dette årets landbruksoppgjør, hersker det et inntrykk av at norske bønder er dyre i drift: At norsk mat er den dyreste i verden på grunn av bøndene, og at bøndene aldri blir fornøyd uansett hvor mye subsidier de får. Dette er gamle myter som fortjener et nytt blikk.
Jordbruket befinner seg i en svært vanskelig posisjon. «I skjæringspunktet mellom restene av planøkonomien og markedsliberalismen», for å låne ordene til økonom Erik Reinert. Bøndene tvinges til å selge varene sine for kunstig lave priser, og mottar en kompensasjon fra staten i etterkant. På en måte kan man si at staten tar bøndenes overskudd, for deretter å tilbakebetale deler av dette og kalle det for støtte.
Norsk mat er ikke dyr fordi bøndene tar seg godt betalt. Et kaldt og hardt klima forklarer en del av hvorfor de norske matvareprisene er høyere enn i våre naboland. Dagligvarekjedene sitter tross alt igjen med et stort overskudd.
Basert på en utredning av Landbruks- og matdepartmentet kan man hevde at norsk mat blir dyrere fordi dagligvaren bruker sin markedsmakt til å presse ned prisene hos produsentene, for å så presse opp prisen du og jeg møter i butikkhyllene. Hvordan kan vi da sikre at bonden sitter igjen med en større del av budsjettet vi bruker på mat?
Bondens samfunnsoppdrag
Noen (økonomer) har foreslått at vi kan legge ned norsk landbruk til fordel for import av mat fra andre land som er bedre egnet til landbruk enn vårt eget. Dette er en overdrivelse av hvor robuste de globale verdikjedene egentlig er. Men kanskje enda viktigere: det er en misforståelse av bondens samfunnsoppdrag.
Samfunnsoppdraget som landbruket utfører handler ikke om å produsere mest mulig mat billigst mulig. Det handler om å opprettholde tradisjoner, lokal kunnskap, og en hel rekke viktige økosystemtjenester. Blant annet:
· Landbruket bidrar til å opprettholde kulturlandskapet
· Ved å hindre at arealer gror igjen opprettholdes det biologiske mangfoldet
· Utmarksbeite gir dessuten økt karbonlagring i jord
· Regenerative landbruksmetoder gir bedre jordhelse og økt karbonlagring
· Jordhelse gir bedre absorbering av vann og reduserer faren for flom
Men det må også lønne seg å ta de grepene som er bra for økosystemene våre, som motvirker utslipp av klimagasser og bidrar til økt biologisk mangfold.
Og her finner vi håpet. Det er mulig å øke både norsk og global matsikkerhet samtidig som vi bidrar til å nå klimamålene raskere. Først må vi finne ut hvordan vi kan bevege oss mot en framtid hvor bønder, fiskere og alle andre som produserer mat feires for den viktige jobben de gjør. Som del av et viktig samfunnsoppdrag som ikke bare sikrer at vi har mat på bordet, men også bidrar til å løse klima- og naturkrisene.
Matfloken 3.0
For å finne veien dit inviterer Æra og Rethink Food til Matfloken 3.0, hvor vi vil undersøke mulige løsninger på noen av vår tids største utfordringer:
· Hvordan kan mangfold gjøre matsystemet vårt mer robust?
· Hvordan kan hav og jord jobbe i takt for å utnytte alle ressursene våre?
· Hvordan gjøre jord- og havbruk til en løsning på klima- og naturkrisene?
· Hvordan kan samarbeid mellom aktører på tvers av matsystemet ivareta bondens samfunnsoppdrag?
Vil du være med oss på reisen?
Kontakt Marie Storli Programansvarlig for Matfloken 3.0